24. aug, 2022
Den brutale onsdagen
Da jeg våknet onsdag 17. august trodde jeg at jeg hadde krampe i benet. Jeg prøvde å stå opp, men kroppen lystret ikke. Jeg støttet meg langs veggen og hinket noen meter før jeg falt på gulvet i soveromsgangen. I fallet prøvde jeg å ta meg i et dørhåndtak, men oppdaget at armen heller ikke virket. Jeg forsto at noe var alvorlig galt.
På akuttmottaket var det helt uvirkelig å ligge som midtpunkt i rommet, mens alle andre visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Profesjonelle beskjeder ble sendt og bekreftet mottatt over hodet mitt. Jeg hørte de snakket om MR og CT, trombolysekandidat, Rikshospitalet og klargjøring for operasjon. Det var som å være statist i en amerikansk sykehusserie. «Kona sitter ute på gangen» hørte jeg noen si. Det var godt å høre.
Min kone ringte 113 og ambulansen kom raskt. Jeg ble båret ned trappa av tre sterke damer. Jeg veier over 100 kg, men de forsikret meg om at de hadde gjort dette mange ganger før. Så ble det blålys og sirene til sykehuset.
Etter MR ble det fastslått at jeg hadde fått et hjerneinfarkt (hjerneslag) i løpet av natten. Legen forklarte at trombolyse eller operasjon ikke var aktuelt i mitt tilfelle. Turen gikk videre til nevrologisk avdeling for observasjon. Alle våre tre barn var raskt på plass. Det var betryggende å vite at de nærmeste var i nærheten, selv om jeg hadde slanger og ledninger på kroppen, og besøket ble kort.
Jeg hadde fortsatt en frisk arm, og brukte den til å ringe jobben. Jeg forklarte at jeg kom til å bli borte noen dager, og ba dem avlyse alle avtaler resten av uken.
Da jeg la på, spurte jeg sykepleieren hvor lang tid dette kom til å ta. Svaret jeg fikk var profesjonelt og brutalt ærlig. «Du kommer til å bli her hos oss minst en uke, deretter følger en rehabilitering som vil ta flere måneder».
Da forsto jeg at dette var alvorlig, og kom til å ta tid. I samme øyeblikk bestemte jeg meg for å ta livet tilbake, uansett hvor mye tid og innsats det ville kreve. Jeg skal tilbake til jobben jeg liker så godt, og jeg skal tilbake til hytta vår på fjellet. Jeg skal bo hjemme sammen med Anne Mette, og gå daglige kveldsturer med hunden. Å bli frisk er nå jobben min i en tid fremover.
Slutten på historien kjenner jeg ikke ennå, men flere oppdateringer følger.