28. aug, 2022
Hvordan går det med deg?
Daglig får jeg spørsmål fra venner, familie og kolleger om hvordan det går med meg her på sykehuset. Det korte svaret er at det går bra med meg, men i dag skal jeg prøve et litt lengre svar. For å forstå hvilken fremgang jeg har hatt, må jeg først fortelle om hvor jeg startet.
For 11 dager siden lå jeg i en seng på en observasjonspost. Jeg fikk beskjed om å holde meg helt i ro, og alt annet ville vært unaturlig. Dag to på sykehus ble lammelsen forverret, og på ett tidspunkt måtte jeg ha hjelp fra to personer hvis jeg skulle snu meg over på siden. I en slik situasjon er det lett å tenke mørke tanker, men jeg hadde familien rundt meg og bestemte meg veldig tidlig for at jeg skulle ta livet tilbake, uansett hvor mye tid og innsats det ville kreve.
Den tredje dagen på sykehus kom jeg over i en rullestol. Da ble det straks lettere å tenke positive tanker.
Under oppholdet her på sykehuset har jeg hatt daglige treningsøkter med fysioterapeut og ergoterapeut. Det har gitt små, men viktige fremskritt. Nå klarer jeg å reise meg uten hjelp, og med en rullestol kan jeg hente mat i buffeten og ta små lufteturer på terrassen. Jeg klarer også å gå noen få skritt, men foreløpig bare under kyndig tilsyn.
Jeg har ikke fått typisk «hengeansikt» men et lite utfall i munnviken gjør at jeg har daglige møter med en hyggelig logoped. Jeg har ikke talefeil, men lærer nyttige øvelser for ansiktsmusklaturen. Som bonus får jeg en ansiktsmassasje som nesten minner om en spabehandling.
Armen kan foreløpig ikke brukes til noe nyttig, men ergoterapeuten jobber med utgangspunkt i at jeg kan røre litt på fingrene. Det er visstnok bra, men alle sier at denne type rehabilitering krever månedsvis med systematisk trening. Selv om det går veldig sakte, oppleves det som å ta olympisk medalje hver gang jeg klarer noe nytt.
Den kroppsdelen som fungerer best, er hodet. Jeg har ikke nedsatt syn, hørsel eller taleevne. Konsentrasjon, hukommelse og logisk resonnering ser også ut til å være upåvirket. Det gjør det lettere for meg å tenke klart, sette mål og arbeide systematisk. Tidligere har jeg lært mye av toppidrettsutøvere og deres måte å tenke og arbeide. Nå prøver jeg å omsette dette til egen trening. Belønningen som venter meg er tross alt mye større enn enn en olympisk medalje.
Oppsummert er vel det korte svaret fortsatt «Takk, det går bra med meg».