29. aug, 2022
Super-pleierne
Under mitt opphold på Drammen Sykehus har jeg møtt mange fagspesialister. Nevrolog, fysioterapeut, ergoterapeut og logoped bidrar alle med en unik fagkompetanse som er avgjørende for min behandling.
Mange pasienter er mer pleietrengende enn meg, og pleiernes arbeid er krevende. De må utføre tunge løft, og gjøre mange ubehagelige oppgaver. De skal møte opprørte pårørende, og vise tålmodighet med pasienter som er forvirret eller demente. Når de har en ledig stund, kommer de allikevel i døråpningen og spør hvordan jeg har det, og om jeg trenger noe. I begynnelsen var jeg litt redd for å spørre om banale ting som å få en kopp kaffe, eller hjelp til å lukke et vindu. Etter hvert har jeg forstått at dette også er en del av jobben, og tjenesten leveres alltid med et smil.
Aller mest avgjørende for hvordan oppholdet oppleves, er allikevel syke- og hjelpepleierne. Det er de som har mest kontakt med pasienten. Når man skal gjennomgå en lang behandling skal man ikke undervurdere betydningen av at «hotelloppholdet» oppleves godt og trygt.
Hjelpepleierne er de som har kortest utdannelse og lavest lønn. Det er de som utgjør den viktige førstelinjen mot pasienten. Enkelte av dem er super-hjelpepleiere, som sikkert har hjulpet tusenvis av pasienter til et bedre liv, uten få nevneverdig creds for jobben. Respekt!
I tillegg til behandlingen jeg får fra leger og fagspesialister har jeg lært mye av super-pleierne mine. Jeg har for tiden bare en arm og ett ben som virker, og da er det nyttig å lære teknikker om hvordan jeg tar på en genser eller hvordan jeg forflytter meg mellom seng og stol. Målet mitt er å trene opp den affiserte armen og benet, men i mellomtiden er det viktig å mestre dette. Noen ganger føler jeg meg som et barnehagebarn, men pleierne får det til å virke helt naturlig å motta hjelp.
Her på sykehuset får man hjelp til det meste, men de som kjenner meg vet at jeg ønsker å klare mest mulig selv. I går satt jeg og plundret med å ta på sokker med en hånd, og jeg avslo hjelp fra sykepleieren som sto og så på. «Nå føler jeg meg som et barnehagebarn som skal prøve klare alt selv» sa jeg. «Nei, jeg ser en mann som mestrer livet.» sa hun. Det synes jeg var pent sagt. Det er akkurat det jeg prøver på.