9. sep, 2022

Om å tenke positivt

Mange har spurt meg hvordan jeg klarer å være så positiv, når situasjonen er så alvorlig som den er. Er jeg for dum til å forstå hvilken tragisk situasjon jeg havnet i, eller er jeg for naiv til å gjennomskue alle manglene i helsevesenet? For meg er det så enkelt at jeg tror positiv tenking er til mitt eget beste. 

Jeg har hørt om idrettsutøvere som i årevis har jobbet målrettet mot et bestemt mål. Noen forteller at de visualiserer sitt olympiske øyeblikk der de går først over målstreken, eller at den norske nasjonalsangen spilles når de går på pallen. Når treningen går seigt og fremgangen kommer sakte, kan det hjelpe å se et slikt øyeblikk for seg. 

For meg har målet vært å vende tilbake til livet jeg hadde før hjerneslaget. Dette er mitt olympiske øyeblikk, som jeg prøver å visualisere. Jeg tenker på livet sammen med min kone, og at jeg skal være far og bestefar i mange år fremover. Jeg tenker på jobben jeg skal tilbake til, og på hytta der jeg trives så godt. Jeg ser for meg turer med hunden, samvær med venner og fremtidige feriereiser.

I min fremtidsvisjon er det ikke plass til et alternativt bilde. Igjen har jeg lært av dyktige idrettsutøvere at det er bortkastet energi å fokusere på hva som skjer hvis jeg ikke lykkes. Et slikt alternativt bilde vil bare tappe meg for energi og redusere mine muligheter til å nå målet. De som prøver å tegne et slikt bilde når ikke frem hos meg.

En god venn lærte meg at i stedet for å være bitter og spørre «hvorfor meg», skal man heller spørre «hvorfor ikke meg». De aller fleste mennesker vil en eller annen gang i livet oppleve en alvorlig og uventet hendelse. I mitt tilfelle var det hjerneslag, men for andre kan det være kreftdiagnose, trafikkulykke eller sorgen av å miste en av sine nærmeste. Vi forbereder oss aldri på at noe så dramatisk skal skje, enda et helt liv uten slike hendelser er svært usannsynlig. Hvorfor skulle akkurat jeg være unntaket? Det er ingen grunn til å synes synd på meg, jeg hadde bare en alvorlig livshendelse akkurat nå.

Jeg vet godt at fremtiden er uviss, men det er den for oss alle. Ingen vet hva neste dag bringer, og alle må finne sin måte å mestre de utfordringer vi møter. Jeg kaster ikke bort tid på å klandre helsevesenet, være sint på folk rundt meg, eller fundere på hva jeg kunne gjort for å unngå å få hjerneslag. Jeg bruker heller energi på det som hjelper meg å oppnå mine mål.

Det som motiverer meg aller mest, er å se at trening faktisk virker. For tre uker siden flyttet jeg meg for første gang fra seng til rullestol. For to uker siden gikk jeg mine første skritt inne på fysioterapeutens rom. For en uke siden gikk jeg på tredemølle for første gang, og i dag gikk jeg 1000 meter på den samme tredemølla. Jeg er fortsatt av hjelpemidler, men fremgangen er helt udiskutabel.

For meg er det godt nok å vite at jeg gjør små, men viktige fremskritt hver eneste dag. Min visjon blir da stadig tydeligere og målet gradvis mer realistisk.

Jeg påstår ikke at dette er oppskriften for alle, men det funker for meg.