15. sep, 2022

Si meg hvem du omgås…

De fleste av mine venner er friske, ressurssterke mennesker. I tillegg til jobb har de gjerne overskudd til å utøve en hobby, drive med oppussing eller følge opp familiens aktiviteter. Vi tar det gjerne for gitt at det er slik, og vi har ikke like mye omgang med mennesker i en helt annen livssituasjon. Vi bygger vårt nettverk gjennom de arenaene vi selv oppholder oss, og dermed får vi venner i samme situasjon som oss selv. Slik tror jeg det er for mange av oss.

Siden 17. august i år har jeg vært pasient på sykehus. Mitt nye nettverk består i stor grad av andre pasienter. Ved måltidene snakker vi om løst og fast, og hvordan dagen har vært. Dette nye nettverket har gitt meg en innsikt som jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke fikk hjerneslag. Bak hver pasient-fasade skjuler det seg et unikt menneske og en spesiell historie.

På Kysthospitalet møter jeg mennesker som er på ulike typer rehabilitering. Noen skal lære å gå etter amputasjon av et ben, noen skal trenes opp etter trafikkulykke eller store operasjoner, mens andre har kroniske sykdommer. Alle historiene er forskjellige, men de har en ting felles: De ønsker å gjøre det beste ut av egen situasjon. Rehabilitering består ikke av hvile, men hardt og målrettet arbeid for å utnytte eget potensiale. Dette er et perspektiv jeg aldri har hatt tidligere. Spesielt synes jeg at møtet med mennesker som har det vanskeligere enn meg selv har vært viktig.

Birgit Skarstein sa det godt under prisutdelingen på Idrettsgallaen: «Klassen jeg konkurrerer i, heter arms and shoulders. Den heter ikke no legs». Birgit har åpenbart utnyttet potensialet i sine armer og skuldre, og ville nok ikke hatt like stor suksess hvis hun hadde vært opptatt av manglende funksjonalitet i bena. Selv om vi andre ikke er toppidrettsutøvere kan vi lære mye av dette tankesettet. Det handler om å utnytte det vi har, i stedet for å være opptatt av begrensninger.

Menneskene jeg har møtt i min nye rolle som pasient har vært lærerikt. Etter hvert som jeg blir kjent med andre pasienter, oppdager jeg flotte mennesker som har gjennomgått vanskelige situasjoner. Noen er veldig unge, og noen er veldig gamle. Alle er her for å utnytte de mulighetene de har foran seg.

Ikke alle her kommer til å bli helt friske. Noen har sykdommer som gradvis forverres, og andre har et langt og krevende behandlingsløp foran seg. Rundt middagsbordet opplever jeg allikevel humør, livsglede og pågangsmot. Etter å ha blitt kjent med folk som har møtt noen av livets virkelig store utfordringer, innser jeg at mye av det som bekymret meg tidligere, var helt ubetydelig. 

Uansett hvilken situasjon man befinner seg i, finnes det muligheter man kan utnytte. Dette har jeg lært av å være sammen med pasienter som mestrer vanskelige situasjoner. Denne innsikten håper jeg å kunne ta med meg og bruke når jeg skal vende tilbake til mitt gamle nettverk.