22. sep, 2022
Trening hjelper!
Noe av det aller første jeg fikk vite om hjerneslag, er at trening hjelper. Det uttrykket kjenner jeg jo litt til fra andre sammenhenger. Som musiker har jeg for lengst oppdaget at man må øve mye for å bli god, og gjennom jobb og utdanning har jeg forlengst oppdaget sammenhengen mellom tid, innsats og resultater.
Første dag på Drammen sykehus spurte jeg en sykepleier om hun trodde jeg noensinne kom til å gå igjen. Hun svarte; «Vi kan aldri gi noen garantier, men vi vet at trening hjelper». Det svaret var godt nok for meg. Jeg ble glad for å høre at trening hjelper, for da kunne jeg faktisk gjøre noe. I det øyeblikket bestemte meg for å gjøre det som var nødvendig for å kunne gå igjen. Mye av det jeg liker best er jo knyttet til å gå, så det ble et viktig mål for meg.
Den første gangtreningen gjorde jeg sammen med fysioterapeut på Drammen sykehus bare noen dager etter hjerneslaget. Det var riktignok bare noen få skritt, og jeg hadde god støtte på begge sider, men det var godt å kjenne bena under kroppen. De få skrittene med støtte ga meg håp om at jeg skulle kunne gå igjen.
Da jeg kom til Kysthospitalet for tre uker siden, startet gangtreningen for alvor. Her ble det flere treningsøkter daglig, med god veiledning og mange ulike hjelpemidler. Først trente jeg i gangbane, deretter med prekestol, så med stokk, på tredemølle og i trapp. Hver eneste dag økes vanskelighetsgraden, og hele tiden gjør jeg små fremskritt. Fart, puls og ferdigheter måles og registreres løpende. Fysioterapeuten er «hovedtreneren» min. Han krever såpass mye av meg at jeg føler meg mer som utøver enn pasient. Noen ganger fleiper jeg med at vi to er som «Leif og Karsten».
Jeg yter maksimalt på alle treningene, i håp om best mulig resultat. Det er viktig for meg å lære å gå, så jeg skal ikke kaste bort tiden jeg har på rehabiliteringen. Når de organiserte treningene er over, bruker jeg ledige stunder til egentrening, eller gå sammen med en sykepleier eller egne familiemedlemmer. Jeg prøver å oppføre meg som en mønsterelev, men får noen ganger beskjed om å «roe litt ned». Det er sikkert et godt råd, for jeg vet at jeg kan bli litt ivrig.
Nedsatt funksjon etter slag kalles for «utfall», og slagpasienter kan ha mye eller lite utfall på ulike deler av kroppen. Jeg har dessverre fått mer utfall i arm og ben enn mange av de andre andre pasientene. Det betyr bare at jeg må jobbe enda hardere for å oppnå samme resultat. Heldigvis har jeg ikke fått andre typer utfall. Arm og ben er tross alt veldig konkret å forholde seg til. Det som kalles «kognitive utfall» har jeg heldigvis ikke blitt rammet av. Det er enklere å fokusere på treningen jeg har tanker og sanser i behold, og kan kommunisere godt.
De siste dagene har jeg begynt å gå helt uten hjelpemidler. Jeg har fortsatt dårlig balanse, og en litt komisk gange som minner litt om et monster fra skrekkfilm. Det skyldes at enkelte muskelgrupper ikke responderer så godt ennå. Jeg jobber med saken, og med trening vil resultatet stadig bli bedre. Alle sier at dette tar tid, så treningen er helt sikkert ikke over når jeg skrives ut fra Kysthospitalet. Det viktigste er at jeg allerede nå har fått bekreftet påstanden om at trening hjelper.
«Det er meg det kommer an på», lærte jeg en gang av motivatoren Frank Beck. Akkurat slik føler jeg det nå. Jeg er heldig som er rammet av noe som er mulig å trene opp igjen, og at min egen trening er viktigste innsatsfaktor. Jeg lærte jo å gå for 60 år siden, så nå må jeg bare lære det på nytt.