10. okt, 2022

Verdens beste helsevesen!

Når vi leser i media om helsevesenet handler det ofte om feilbehandlinger, pasientskader, omsorgssvikt eller budsjettkutt. Det er medienes oppgave å  sette kritisk søkelys på vanskelige saker, men de som ikke har vært pasient selv kan kanskje få inntrykk av at dette er hele bildet. Det er det ikke. 

De siste ukene har jeg fått førstehånds kjennskap til hvordan det er å være pasient i Helse-Norge. Jeg kan ikke snakke på vegne av andre, men selv har jeg bare hatt positive opplevelser. Jeg opplever at vi har et helsevesen som fungerer, og kanskje har vi verdens beste helsevesen. 

Allerede da vi ringte 113 tidlig om morgenen 17. august fikk vi god veiledning og øyeblikkelig respons. På akuttmottaket på Drammen sykehus ble vi minutter senere møtt av et supereffektivt team som utførte sine oppgaver med militær presisjon. Diagnose og videre behandlingsløp ble fastsatt i løpet av noen få hektiske timer på sykehuset. De neste to ukene tilbragte jeg på slagenheten til Drammen Sykehus som kunne by på omsorg, veiledning og pleie. Da jeg kom til Kysthospitalet to uker senere startet opptreningen for alvor, og med hjelp fra dyktige terapeuter har jeg fått trening og behandling som endret min status fra rullestolbruker til gående. Ved utskriving fra sykehuset var rehabiliteringsteamet til Drammen kommune klare, og rett etter hjemkomst fikk jeg besøk av sykepleier, ergoterapeut og fysioterapeut. I tiden fremover får jeg daglig oppfølging av dette teamet, og videre opptrening skjer med både hjemmebesøk og trening på fysikalsk senter. 

Så langt har jeg ikke betalt en eneste krone for noen av helsetjenestene. Tvert i mot har jeg mottatt sykelønn i hele perioden. Her i landet tar vi dette som en selvfølge, fordi det inngår i de rettighetene vi har opparbeidet oss i velferdsstaten. Hadde jeg vært født i USA ville første spørsmål på sykehuset vært hva slags forsikring jeg har. Som offentlig ansatt, slik jeg er, ville ikke min forsikring dekket noe i nærheten av det tilbudet jeg har fått de siste månedene. Etter et kort sykehusopphold ville jeg vært overlatt til meg selv, ute av stand til verken å arbeide eller å dekke private sykehusregninger. De fleste europeiske land har heller ikke noe tilbud som kan måle seg med det norske. I mange land sitter tidligere slagpasienter på gata med en kopp foran seg, uten noen form for rehabiliteringstilbud, og med svært dårlige fremtidsutsikter. Vi som er født i Norge tenker ikke så mye over hvilket unikt sikkerhetsnett velferds-norge har etablert for oss.

Når jeg er ferdig med min rehabilitering, er jeg etter all sannsynlighet klar for å vende tilbake til arbeidslivet. Etter en vellykket rehabilitering ligger alt til rette for å kunne få god livskvalitet og bidra i samfunnet sosialt og profesjonelt. Et slikt rehabiliteringstilbud er en god investering for samfunnet og for meg personlig har det vært avgjørende for hvordan resten av mitt liv skal bli.

Jeg vet at alle historier ikke er like gode som min. Ikke alle blir friske, og ikke alle behandlingsløp fører til ønsket resultat. Dette gjør bildet mer komplisert, og en kontinuerlig utvikling av helsetilbud og velferdsordninger er derfor nødvendig. Alt kan bli bedre, og jeg kjenner ikke til noe sted i verden der det ikke gjøres menneskelige feil, eller der alle blir friske etter behandling. Med mindre det finnes et slikt land i et parallelt univers, tror jeg fortsatt vi kan stå for påstanden om verdens beste helsevesen. 

Den siste tiden har jeg blitt godt kjent med mange helsearbeidere. Noen av dem er unge mennesker i starten av sin yrkeskarriere, mens andre byr på erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom et langt yrkesliv. Noen er spesialister med lang universitetsutdannelse, mens andre er lærlinger eller studenter. Jeg skylder dem alle en stor takk for at jeg nå er på vei tilbake til et ordinært liv. Mitt inntrykk er at de aller fleste helsearbeidere er oppriktig engasjerte i jobben sin, og de ønsker å gjøre en forskjell. Det kan jeg forsikre om at de gjør.