24. okt, 2022

Hjemmerehabilitering

Det har nå gått tre uker siden jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg deltar nå på det som kalles hjemmerehabilitering. Da jeg hørte dette ordet første gang, hørtes det litt ut som å bli overlatt til seg selv, i påvente av å bli frisk. Der tok jeg feil. Nok en gang har jeg blitt positivt overrasket over en del av helsetjenesten jeg ikke kjente så godt tidligere.

Når man skrives ut fra sykehus, overføres ansvaret fra helseforetaket til kommunen. Kommunens hjemmerehabiliteringsteam består av sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Få dager etter utskriving fra sykehus var hele teamet på hjemmebesøk. Vi hadde kartleggingsssamtale, det ble satt konkrete mål for treningen, og det ble lagt planer for et 8 ukers program.

To ganger daglig får jeg nå hjemmebesøk med fokus på henholdsvis gangtrening og håndtrening. I tillegg får jeg øvelser jeg kan gjøre på egenhånd. Om kort tid skal jeg i også begynne å trene på et fysikalsk senter, som er en del av det samme opplegget. For tiden gjør jeg ikke så mye annet enn å trene, hvile, spise og sove, men det er egentlig helt greit.

Jeg har fått låne en del hjelpemidler, men når det gjelder fysiske tilretteleggingstiltak som er nødvendig for å bo hjemme, kunne verken kommunen eller NAV hjelpe noe særlig. Jeg har ikke behov for verken rampe eller heis, men noen steder trenger jeg noe holde meg fast i for å gå trygt. Heldigvis har flere i familien stilt opp, og sørget for at jeg nå har både rekkverk og håndtak alle de stedene det er nødvendig. 

Jeg blir fort sliten, og må fortsatt øve på å mestre daglige oppgaver. Matlaging, handleturer og husarbeid er også viktig trening. Jeg har begynt å delta litt i det sosiale liv, og det føles fint å kunne gå på bursdagsfeiringer, konserter og kafébesøk. Dette er en viktig del av treningen etter hjerneslag, og jeg merker at jeg orker mer og mer.

På kveldene går jeg gjerne en tur sammen med min kone. Hun er veldig tålmodig med tanke at jeg går litt saktere enn vanlig. Hunden vår er ikke like tålmodig, og forstår ikke hvorfor vi må gå så sakte. I begynnelsen ble turene gjerne et par hundre meter, men gradvis har kveldsturene økt til et par kilometer. Det er godt å merke at styrken kommer tilbake. Med stokk eller gåstav har jeg god balanse, og gangkvaliteten blir sakte men sikkert bedre. 

Jeg får veldig mye hjelp fra familien, og de som jobber på rehabiliteringsteamet er dyktige. Det gjør at jeg kan føle meg optimistisk. Fremgangen kommer kanskje litt saktere enn jeg kunne ønske, men jeg prøver å minne meg selv på at det bare har gått 10 uker siden dagen jeg fikk hjerneslag. For to måneder siden brukte jeg rullestol, og fremtiden var uviss. Nå føler jeg meg mye mer trygg på at dette skal gå bra, med hjelp av en god porsjon tålmodighet.