11. nov, 2022

Mine tre største oppturer

Å bli syk er ikke ideelt, og jeg kunne fortalt mye om motgang og nedturer. I dag skal jeg heller fortelle om de tre største oppturene etter at jeg ble syk for snart tre måneder siden.

Første opptur: Rullestolen

Tidligere i livet har jeg aldri tenkt over at en rullestol kunne være noe positivt. Tanken på meg selv som rullestolbruker har alltid vært ganske fjern, men da jeg selv fikk tilgang til en rullestol var det en eneste stor opptur.

Jeg hadde vært sengepasient på slagenheten i 48 timer da en hjelpepleier kom og spurte om jeg ville ha hjelp til å komme over i en rullestol. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører. Var det virkelig mulig? På dette tidspunktet var jeg helt invalidisert, og klarte ikke engang å snu meg i senga uten hjelp. Jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk hjelp til å komme opp fra senga, vaske meg, pusse tenner, barbere meg og få på mine egne klær. Da jeg fikk sitte i en rullestol, endret både tankesett og sinnsstemning seg. Da jeg fikk en kopp kaffe og kunne sitte i rullestolen se ut av vinduet, synes jeg alt var vakkert og jeg tenkte positive tanker om fremtiden.

I de påfølgende dagene kunne jeg hente min egen mat, jeg kunne sosialisere med andre pasienter, og jeg kunne ta med besøkende ut på terrassen. Jeg begynte faktisk å tenke at jeg kunne venne meg til livet som rullestolbruker om dette skulle bli varig. Det ble det heldigvis ikke. 

Andre opptur: Gangtreningen

Da jeg ble overført til Kysthospitalet (dag 15) fikk jeg til min store overraskelse beskjed om å reise meg og gå. På dette tidspunktet hadde jeg blitt ganske god til å betjene en rullestol, som var en komfortabel plass å være. Idrettspedagog og fysioterapeut presset meg litt ut av komfortsonen, da de allerede første dag testet min gangfunksjon i gangbane, prekestol og med trepunkts-stokk. Balansen var dårlig, men sikkerheten ble ivaretatt med en spesialsele og terapeuter som passet på hele tiden. Etter første treningsdag var jeg totalt utslitt, men samtidig var jeg nærmest i lykkerus over å ha følt bena under kroppen. Jeg var kjempestolt, og ba en sykepleier om å ta bilde av meg, så jeg kunne sende det til familien med en gang. Nå følte jeg at alt var mulig, og jeg var helt sikker på at jeg kom til å gå igjen. I de påfølgende ukene ble det daglige treninger i trapp og tredemølle, og bare noen uker senere kunne jeg gå alene uten tilsyn. Påstanden om at trening hjelper, skulle vise seg å stemme.

Tredje opptur: Hjemkomsten

Etter 48 dager på sykehus var jeg endelig klar til å flytte hjem. Dette var en dag jeg hadde gledet meg til, men det var også forbundet med en viss spenning. På et sykehus er jo alt godt tilrettelagt for syke mennesker, og man har helsepersonell tilgjengelig døgnet rundt. Hjemme er det flere praktiske utfordringer, som trapper, dørstokker, høydeforskjeller og glatte badegulv. Heldigvis hadde kone, barn, svoger og svigersønner vært aktive mens jeg lå på sykehus, så huset var godt tilrettelagt for min hjemkomst. Jeg hadde fått rekkverk å holde meg i, sklisikre matter på badet og håndtak på strategiske steder som skulle sikre fall. Kommunen hadde vært på befaring, og kunne tilby utlån av hjelpemidler som skulle gjøre hverdagen enklere.

Det som ble avgjørende for at hjemkomsten ble min tredje og største opptur, var engasjementet fra mine nærmeste. Opplevelsen av mestring gjorde at det føltes trygt og godt å bo hjemme. Nå følte jeg meg ikke lenger som pasient, men som et menneske under opptrening.

Felles for de tre nevnte oppturene er at noen har tatt initiativ til å hjelpe, og jeg har vært villig til å ta imot. Min erfaring er at hvis man tar imot den hjelp som tilbys, og bruker den positivt, kan man oppleve mange oppturer selv om man er syk. For min del gjenstår fortsatt mange hundre treningstimer før jeg er ferdig rehabilitert. Den viktigste jobben må jeg gjøre selv, men det hjelper veldig at andre bryr seg. I mellomtiden er det bare å ta for seg av alt det fine livet har å by på. Hvis jeg er heldig, kommer kanskje enda flere oppturer.