17. februar 2023

6 måneder har gått

I dag er det seks måneder siden den dramatiske onsdagen i august da jeg våknet med hjerneslag. Man kan trygt si at det neste halvåret ble annerledes enn jeg hadde tenkt meg.

Det har vært et krevende halvår, med flere sykehusopphold, rehabilitering og mye trening med fysioterapeut. Ingenting kommer av seg selv, og det er ingen overdrivelse å kalle dette mitt livs hardeste kamp, både fysisk og psykisk. Jeg har hatt god fremgang, men har også fått kjenne på motgang, tilleggsdiagnoser og midlertidige tilbakeskritt.

Midt oppe i alt det vanskelige har jeg også blitt rik på erfaringer og fått verdifull innsikt i et tema jeg kunne lite om tidligere. Noe av det viktigste har vært møtet med andre mennesker som mestrer vanskelige situasjoner. Jeg har møtt både pasienter og helsearbeidere som har vært en berikelse å bli kjent med.

Jeg har vært heldig og fått oppleve Helse-Norge på sitt aller beste. Drammen Sykehus, Kysthospitalet, NAV og Drammen kommune har alle bidratt på sin måte. Jeg har bare positive ting å si om det behandlingsopplegget jeg har fått og de som jobber der. Når noe slikt først skulle skje, er jeg glad for å bo i et land som Norge.

Til tider kan det nok være frustrerende at fremgangen går så sakte. Jeg er utålmodig av natur, og mitt fokus har vært å yte maksimalt på trening, slik at jeg kan komme fort tilbake i jobb. Etter hvert begynner jeg å innse at også tid er en innsatsfaktor som jeg må bli flinkere til å utnytte. Om fremgangen ikke kommer fra dag til dag, kommer den fra måned til måned. Noen måneder ekstra vil uansett bare være et komma i mitt yrkesaktive liv.

Jeg har god fremgang i treningen og blir stadig sterkere. Etter et halvt år er jeg fortsatt sykemeldt, men har nylig lagt en plan sammen med arbeidsgiver om hvordan jeg gradvis skal vende tilbake til min gamle jobb. Jeg føler meg trygg på at denne planen er realistisk, og gleder meg å vende tilbake til arbeidslivet.

Passivitet er nok rehabiliteringens største fiende. Jeg gjør mitt beste for å holde denne «demonen» på avstand. Jeg har nå et 90 minutters fysisk treningsprogram som jeg gjør  daglig, enten hjemme eller på treningssenter. Resten av dagen prøver jeg å fylle med ulike øvelser og aktiviteter som utfordrer kropp og sinn. Mye av den ledige tiden bruker jeg til å lære noe nytt.

Jeg får helt uvurderlig hjelp og støtte fra min kone, og øvrig familie har også vært helt enestående. Jeg mottar mange oppmuntrende meldinger fra venner og kolleger. Det er godt å kjenne på slikt engasjement fra folk som vil meg vel. Dette gjør meg sterkere og mer motstandsdyktig.