12. mai 2023

Gleden i å kunne hjelpe

Det har alltid ligget i min natur å hjelpe andre. Ikke fordi jeg er noen «Mor Theresa», men fordi jeg føler at det gir meg noe. Når noen trenger to sterke hender til å ta i et tak føles det alltid godt å kunne bidra. I foreningslivet har jeg alltid engasjert meg mye frivillig, og aldri hatt noe mot å bli spurt om å bidra.

Den siste kvelden før jeg ble syk 17. august i fjor, kjørte jeg svigerfar til Elkjøp og hjalp han å kjøpe ny printer. Jeg ble med opp i leiligheten og sørget for at den ble trygt installert. Dagen etter var ting snudd på hodet og plutselig var det jeg som ikke kunne kjøre bil eller bære en pakke opp en trapp.

Når man blir syk må man venne seg til å ta imot hjelp, i stedet for å tilby hjelp. For meg og mange andre er dette en stor forandring i livet som det tar tid å venne seg til. Jeg har familie og venner som konstant er på tilbudsiden, men det føles fortsatt rart å ta imot hjelp til ting man lett klarte tidligere.

Heldigvis blir formen gradvis bedre men fortsatt er det mange ting jeg ikke klarer. Venstre side er ikke like sterk som høyre, og balansen gjør at jeg går saktere og må holde meg et rekkverk hvis jeg skal gå i trapp. Derfor er det ikke lenger så naturlig å be meg om hjelp til flytting eller oppussing.

Når jeg ikke kan snekre, kjøre eller bære må jeg finne andre måter å bidra. Jeg klarer fortsatt å lese eventyr for barnebarnet mitt, og jeg kan bli med på sykkeltur eller på lekeplassen. Jeg kan være en like god venn som tidligere, og jeg bidra med mye annet enn tunge løft. Når jeg deltar sosialt, eller gir råd og veiledning til andre er jeg akkurat like god (eller dårlig) som jeg var tidligere.

Den siste tiden har jeg så smått begynt å arbeide. Det er godt å være tilbake på kontoret, og det gir en god følelse å kunne bidra med noe nyttig. Dette skal jeg gjøre mer av i tiden fremover. Jeg er også i prosess med å få førerkortet tilbake, og det skal bli fint å kunne hjelpe til med kjøring og henting i stedet for å be andre om å kjøre.

Det aller viktigste man kan gjøre er faktisk å overleve. Det kan høres ut som en selvfølge, men det siste året har jeg dessverre blitt kjent med mennesker som har kjempet og tapt mot sykdom. Jeg har også møtt de som ikke takler sin nye situasjon så godt som de kunne ønske. 

Ved å kjempe mot sykdom og vende tilbake til livet kan jeg være far, bestefar, kollega og bestevenn i mange år framover. Det er kanskje det aller viktigste jeg kan bidra med for mine nærmeste. Så blir det opp til meg å fylle mitt eget liv med innhold.

Heldigvis har jeg fortsatt en frisk høyrearm, og jeg merker at venstrearmen også blir gradvis sterkere ved trening.