I midten av november fikk jeg en influensa, og ble sengeliggende. De første dagene, kalte jeg det «forkjølelse» og forsikret alle rundt meg om at jeg snart var på beina igjen. Det skulle vise seg å ikke stemme. Da jeg fortsatt hadde symptomer to uker senere begynte dette å bli en belastning som var vanskelig å håndtere. Jeg prøvde å kjempe meg gjennom noen treningsøkter, men opplevde at jeg ble fortere sliten og brukte veldig lang tid på restitusjon. Etterhvert ble også balansen dårligere, og det var vanskelig å stå oppreist. På ett tidspunkt ble jeg så dårlig at jeg oppsøke legevakta og fikk konstatert krystallsyke. Ja, det var bare det som manglet.

Når man er under rehabilitering trenger man virkelig ikke verken forkjølelse, influensa eller krystallsyke. Når man holder på med opptrening har man bare behov for fremgang, og man motiveres av regelmessige mikrofremskritt som gir et håp om å bli bedre. Det er vanskelig å holde på motivasjonen når det motsatte skjer.

På siste besøk hos fastlegen fikk jeg også vite at noen av symptomene kunne være bivirkninger av medisiner. Nå kutter jeg ned på noen av disse, i håp om at det vil hjelpe. 

Nå har det gått over tre uker siden de første virussymptomene, og først nå merker jeg at formen er stigende. Det er viktig lærdom å erfare at rehabilitering ikke bare går en vei, og man må forberede seg på motgang. To skritt frem og ett tilbake kan også føre meg til det samme målet, selv om det tat litt lenger tid. Jeg har på ingen måte mistet motet, hvis noen lurer.